clickSomo

Oversikt

Fire rørsle-delar, og alle er heilt vanlege

Folk, med eit register over kva du har lov til å senda dei. Ein graf som bestemmer kva som skjer når. Dokument som blir rendera til kva grafen vil senda. Og ein motor som fører kontaktar gjennom grafen utan å mista nokon, senda dobbelt, eller bryta saman når du redigerer han halv fem på ein fredag.

1KontaktarKven dei er, og på kva grunnlag du kan skriva til dei.
2UtløysarNoko skjer. Eit løp startar.
3GrafVentingar, vilkår, delingar, mål, utsendingar.
4KreativtEitt dokument rendera til målkanalen.
5SendPostkassen din eller leverandøren din. Undertrykking blir sjekka her.
6HendingarLevert, opna, klikka — tilbake til kontakten.

Steg seks fôrar steg to. At ein melding blir opna er i seg sjølv ein utløysar; at ein lenkje blir klikka er ein utløysar; fråværet av noko av det i nitti dagar er eit segment nokon kan komma inn i. Den loopen er heile produktet, og alt nedanfor er ein detalj i korleis ein av dei seks delane er bygd.

Det som følgjer er ikkje ein funksjonsliste ordna for å sjå imponerande ut. Det er forma av systemet, i den rekkjefølgja ein person faktisk møter det i.

Kontaktplanet og kontoplanet møtast aldri

Ein kunde er deg — du loggar inn med ein castomo-konto, og ClickSomo ser aldri passordet ditt, fordi identitet høyrer til ein eigen teneste og blir stadfesta utanfrå.

Ein kontakt er nokon du marknadsfører mot. Ein kontakt loggar aldri inn, held aldri ein legitimasjon, og blir aldri ein konto. Dei to plana blir haldne permanent fråskilde, fordi du er den dataansvarlege for dine eigne kontaktar og vi er den som behandlar — og det er den ordninga som gjer det heile lovleg i staden for berre beleilig.

Det har også ein praktisk kant. Ei betaling lagar ikkje ein kontakt. Ei booking lagar ikkje ein kontakt. Det finst ingen stille bakdør der ein systerteneste kan leggja nokon til lista di utan eit grunnlag for å skriva til dei.

Kontaktar, segment og samtykke →

Kva ClickSomo lagrar om degGrenser
  • 1Tre identifikatorarTenant, prosjekt og brukar, som uuid-ar. Ingen passord, ingen profil, ingen kort.
  • 2Kvotar som talKontaktar, utsendingar, AI-genereringar. Inga sum, ingen valuta, ingen faktura — faktureringsvokabularen kryssar ikkje denne linja.
  • 3Kontakta dineDine. Avgrensa til ein leietakar og eit prosjekt samtidig, så eit gløymd prosjekt ser ingenting i staden for rader til andre.

To plan, permanent skilde

Alt som skjer her, skjer i nokon si lomme.

Motoren

Eit løp er ei rad, og ein venting er eit klokkeslett på den

Eitt løp per kontakt per traktversjon. Ein arbeidar leiger løpa som er forfallne, køyrer nodar til han når ei venting eller ein slutttilstand, og skriv ned neste oppvakningstid. Det er heile loopen, og det er enklelsen som er poenget.

Ein node er ein rein funksjon

Av løpet, kontakten og noden — og verknadane hans blir commita i same transaksjonen som framrykkinga til løpet sjølv. Ein arbeidar som blir drepen mellom «send» og «framrykk» etterlet ingenting halvferdig, og det er det som gjer eit nytt forsøk trygt i staden for ein ny e-post.

Ventingar er ikkje kølagde rader

Ei venting set wake_at på løpet. Ingenting lenger ned blir skrive på førehand, så det finst ingenting lenger ned som kan bli øydelagt når du redigerer trakten — feilmodusen til kvart verktøy som førehand materialiserer ein sekvens ved inngangen.

Idempotens er ein indeks

Ikkje ein sjekk etterfølgd av ein innsetjing: vindauget mellom dei to er nøyaktig breitt nok til å senda dobbelt. Ein unik indeks over løp, node, kontakt og vindauge er det som faktisk stoppar det, og han stoppar det også under last.

Alle utløysarar, handlingar og flytnodar →

Kva dette ikkje er

Det er ikkje eit CRM. Det held ei postliste og kva den lista gjorde, ikkje pipeline-en din, avtalene dine eller fakturaene dine. Om du treng dei, behald systemet du har og send det hendingar.

Det er ikkje ein agent som bestemmer sjølv kva han skal senda. AI skisserer ein trakt eller ein tekst på eit punkt du ba han om; grafen han lagar blir så validert av nøyaktig same kontrolløren som stengar for eit menneske, og ingenting når ein ekte person utan at eit menneske publiserer det. Det er ei medviten grense, og det er kvifor eit løp kan reproduserast.

Det er ikkje ein postserver, og det blir det aldri. Omdømmet for leveringsevne høyrer til leverandøren din eller postkassa di eigen — og det er også kvifor nokon andre sin dårlege kampanje ikkje kan skada di her.

Det ærlege punktet: å ta med eigen utsending er ein ekte avveging. Du set opp ein postkasse eller ein leverandør, legg til tre DNS-postar og kontrollerer at dei verifiserer, og du eig konsekvensen om du sender noko folk rapporterer. Til gjengjeld betaler du ingenting for levering, omdømmet ditt blir ikkje pulja med framande, og å byta leverandør endrar ikkje eitt einaste ting oppstraums frå han.